Tusen takk filibom-bom-bom!

Noe vi har snakket mye om gjennom hele utdanningen er viktigheten av å gi barna gode opplevelser.  Det har gått mer og mer opp for meg hvor mye mine opplevelser med litteratur har satt preg på meg.  Min barndom har vært preget av bøker og filmer av forfattere som Anne-Catharina Vestly og Astrid Lindgren.  Jeg har både blitt lest for og jeg har hørt mye på lydbøker.  Mamma tok meg ofte med på biblioteket for å leie nye bøker og kassetter jeg kunne spille av i kassettspilleren min.  Ja, for jeg er født sist på 80-tallet, så jeg fikk gleden av å vokse opp med både kassetter, VHS og CD-er.  Vi lånte blant annet «Ole Alexander filibom-bom-bom», «Mormor og de åtte ungene i skogen» og ikke minst «Lillebror og Knerten», av Anne-Cath. Vestly.  De kom i store hvite plastbokser som hadde flere kassetter som man måtte snu for å komme videre i fortellingen.  De kveldene mamma og pappa ikke leste for meg satt jeg på kassettspilleren og hørte på den varme og spraglete stemmen til Anne-Cath. fortelle med god innlevelse om disse karakterene som jeg ble bedre og bedre kjent med.  Ole Alexander, Lillebror, mødre, fedre, mormor, søsken, ikke minst den fantastiske levende pinnen Knerten.  Disse gjenkjennelige karakterene som opplevde episoder som jeg som barn kjente meg igjen i fikk meg til å leve meg godt inn i bøkene. Det var lett for meg å sette meg inn i situasjonene, se for meg miljøene og karakteren i og med at dette var gjenkjennelig i forhold til mine livserfaringer.

 Året er 1996. Jeg er på museum i Oslo og står her sammen med
(voksdukken) Astrid Lindgren. 

 

I min barndom hadde jeg en fin samling med VHS-kassetter som jeg så om og om og om igjen.  En av disse var filmen om «Karlson på taket» som er basert på Astrid Lindgren bok.  Til min storesøsters frustrasjon hadde jeg så stor kjærlighet til denne at hvis jeg fikk lov så kunne jeg se den flere ganger om dagen.  Når jeg tenker tilbake på filmen nå i voksen alder har jeg lurt litt på hvorfor jeg egentlig likte denne filmen så godt.  Denne selvsikre lille mannen med propell på ryggen som blir venn med en liten gutt ved at han flyr inn på soverommet hans. Han fremstår nesten som en voksen mann, men med et barnlig sinn og tankegang. 
 Etter å ha lært mer om hvordan barn leser bøker, og hva som treffer hos barneleseren har jeg fått en forståelse for hvorfor dette treffer hos barn.  Det er en evne både Astrid Lindgren og Anne-Cath. Vestly har når de skriver bøker.  De tar barneleserens perspektiv, og viser at de tar barna på alvor ved at de fremstiller barn som aktive, deltakende aktører i egne liv. Jeg tenker at det barna ser i Karlson er ikke det samme som vi voksne ser.  Barna møter en Karlson som klarer å se Lillebror (som gutten i filmen og boka heter) i Lillebrors egen verden.  Han ser Lillebror på en måte som ikke de voksne klarer, for voksne er ofte så opptatt med å være voksne. Sammen med Karlson får Lillebror en lekekamerat, men samtidig oppleve å være den oppdragende og vise at han faktisk er ganske stor og reflektert, selv om alle mener han er så liten. Han jobber også for å få familien til å tro på at Karlson faktisk finnes.  Her har mange barn mye de kan kjenne seg igjen i og mulighet til å drømme seg inn i det fantastiske i det realistiske.   Det å kjenne seg igjen i en situasjon en leser er med på å bekrefte at man ikke er alene om følelser, tanker og opplevelser. Dette skaper trygghet hos barn, og er med på bygge opp barnas identitet.  Dette er også med på å skape kreativitet og få fantasien til å blomstre hos barn.  Jeg selv hadde alltid et håp om at det skulle flytte en Karlson på mitt tak, eller at jeg skulle finne min helt egen Knerten.   

Her er jeg på besøk hos Karlson på taket i Astrid Lindgrens verden. 

Dagens barndom er noe annerledes enn den var for 25 år siden.   Det er flere medier, og generelt er underholdning på skjerm veldig lett tilgjengelig.   Jeg tror at dette gjør at barn kjeder seg mindre, og at de rolige tidene barn bruker på bøker og lydbøker ikke kommer like ofte.   Derfor er det viktig at barnehagen er bevisst i valg av hva de formidler til barna, og har kunnskap om hva som treffer hos barneleseren.   Barnelitteratur er så mye mer enn bare ren underholdning.  Det er identitet og relasjonsbyggende. Det er en mulighet til å se at en ikke er alene i vanskelige situasjoner. Det er formidler av håp, vennskap og kreativitet. Det er en stor ressurs og kilde for språklæring. Etter å ha hørt eller fått formidlet litteratur, vil barna sitte igjen med felles opplevelser som de kan bearbeide sammen eller hver for seg i lek og aktiviteter. Viktigheten av dette er veldig stor, særlig i dagens samfunn ettersom kommersiell barne-tv og litteratur kommer i et stort spekter og er veldig tilgjengelig, dermed er det ikke sikkert barna har de samme lekereferansene når de går inn i lek.

Men det jeg tenker er viktigst av alt er å bruke litteraturen slik at barna får mange GODE OPPLEVELSER!