Vil du være vennen min?

Som jeg nevner i introduksjonen så har jeg fordypning dette semesteret.  Det innebærer 5 klasser som er spredt utover enda flere fordypninger.  Så nå er vi en helt ny klasse, der alle har ønsket å fordype seg innen «Språk, litteratur og nye medier i barnehagen».  Jeg synes dette er spennende på mange måter. I klassen er det mange både kjente og ukjente mennesker som alle ser viktigheten og har interessen for akkurat dette emnet.  Jeg regner med at det er mennesker som har forventninger til meg, samtidig som jeg har forventninger til mine klassekamerater, og dette kan jo være litt skremmende.  Klassen er en blanding av nye og gamle relasjoner, forskjellige klassekulturer og nye og gamle vennskap som skal samles og finne sin identitet som gruppe.  Det gleder jeg meg til. 

Jeg tror dette er en spenning vi alle har kjent på før. Jeg kan selv tenke tilbake til barndommen å kjenne på følelsen av f.eks. første skoledag eller første gang i idrettsklubben.  Den store spenningen på hvordan man blir møtt og om man kommer til å få seg venner.  Det er mange tanker som spinner.  «Hvem blir jeg i denne gjengen?  Er jeg god nok?  Klarer jeg å vise hvem jeg egentlig er?».  Hvis disse tankene kommer, så vet vi alle hvor godt det er å bli møtt av et smil og at noen spør om du vil være med å leke.   

 

«Vil du være med å leke?»
«Du kan godt sitte ved siden av meg hvis du vil»
«Vil du være på mitt lag» 
«Jeg er Pippi, men du kan være Tommy hvis du vil?»

Det er oss voksne barna ser opp til og det er vi som skal være rollemodeller for dem, men vi må ikke glemme at vi har mye å lære av dem også.  Barna ser og analyserer oss som voksne og tar etter oss, og kulturen mellom oss har veldig mye å si for hvordan barna opplever tilværelsen og  for hvordan de bygger relasjoner med andre. 

«Så … er du med på en kaffe i kantina i morgen?»