Har du en pekefinger i stemmen din?

I undervisningen denne uken har vi snakket om hvordan man kan stimulere barns språkutvikling med hovedfokus på flerspråklige barn. Viktigheten av gode samtaler og hva som egentlig skiller ut de gode samtalene er viktig og veldig spennende tema. Noe jeg bet meg merke i da vi snakket om dette er ikke bare fokuset på innholdet i samtalen, men også uttrykket og hvilket toneleie som ligger under det som blir sagt.  Det kom frem at barn med annet morsmål enn norsk ofte opplever å bli snakket til med mer belærende toneleie enn det snakkes til barn med norsk som morsmål.  Altså tar mange på seg undervisningstonen når en snakker til mennesker med annet morsmål eller førstespråk enn norsk. 
I denne situasjon skriver jeg om barn, men jeg tror absolutt ikke barn er alene om å oppleve dette.

Bilde hentet fra colorbox

Det er ikke bare verbalspråket barnet registrerer når noen snakker til dem. Det blir sendt ut vedig mye mer gjennom  annen informasjon som ligger i formidlingen, slik som blikk, plassering, gester og variasjon i stemmebruk osv. Om en har utfordringer med å forstå verbalspråket vil det da være enda mer sensitiv for denne informasjonen. Det vil det fort merkes hvis det ligger undertone som «du som ikke forstår så godt» i det som blir sagt til barnet.  Jeg tenker at de som opplever å bli behandlet annerledes med denne ekstra undervisende undertonen over tid vil kunne kjenne på en følelse av at «jeg er litt dummere enn de andre».

Bilde hentet fra colorbox

Barn som tidlig lærer flere språk vil kunne bruke det ene språket til å støtte opp under det andre og kan sitte inne med mange begreper for ord de ikke har lært på flere språk.  Dette gjør at det er veldig viktig å la barna få uttrykke seg på mange måter. Barn har "100 språk", og vi voksne må være døråpnere for disse. Det er om å gjøre og finne de gode metoder som gir barnet rom og redskaper for å uttrykke seg i trygge arenaer slik at barnet kan få mestringsfølelse, og få mulighet til å vise hva det faktisk kan.  Det er i disse situasjonene der er mulig å oppnå god språkstimulering. 





I en av mine praksiser fikk jeg oppleve noe veldig fint.
Ei jente på 5 år hadde et annet morsmål og førstespråk enn norsk. Det var vinter og ho skulle starte på skolen til høsten.  Barnehagelæreren var bekymret for språkutviklingen hennes og ho hadde fått inn ekstra ressurser med språktrening.  I løpet av perioden vi var det lot det ikke til å gi noe merkbare resultater (i følge "språklæreren").  I tillegg var ho mye alene, snakket lite med andre barn og var mest glad i å sykle. 
En av dagene  satt vi på musikk på uteplassen.   Jentas øyne lyste og ho spratt fort opp på en "scene" og sang flere sanger som ho skulle vært Beyonce.  Denne siden av jenta hadde ikke blitt observert av barnehagen før.  Dette var en arena der denne jenta kunne blomstre og turte å stå frem. Ett av hennes "100 språk". 

I situasjoner der språket er en utfordring er samarbeid mellom barnehage og hjem  spesielt viktig.  Ved å få god kontakt med foreldrene kommer man mer inn på barnets arena og har mulighet til å bli bedre kjent med barns interesser, skriftspråk, ord og uttrykk, eventyr/fortellinger fra eget land, osv. Dette er informasjon som kan være med på å fremme barnas identitet og barnet blir sett og kan heller føle seg som en 
ressurs for barnegruppen.


Dette med tonefall og undertone er noe en bør være bevisst på og ha  med seg i underbevisstheten generelt når en snakker med medmennesker.  Vi ønsker å bygge opp selvtillit og skape tilhørighet hos alle barn og voksne i barnehagen. Da kan det å starte med hvordan en selv uttrykker seg både i tone, undertone, kroppsspråk og tilstedeværelse både blandt voksne og barn være å ta et stort steg i riktig retning.